Så da er det bare å vente litt lenger …

Sukk ..

Vi hørs!

BIR-BIM 30.10.10 Letohallen:
BIR: Gladfoten’s Lille Bebi – BIM: Russellville’s Dazzlejack Dodger
Dommer: Per Kristian Andersen

HURRA! ENDELIG! Vi har vært på dobbelutstilling i Letohallen og jammen var den en dommer der som syns Bebi var superfin og ga oss Cert og satte oss opp som BIR! JIPPI.

Det hele gikk litt forvirrende for seg for min del, for jeg gjorde som vanlig. Tok i mot min røde sløyfe og så CK og så skulle jeg sette meg. Da jagde min snille venninne Inger meg ut igjen i ringen med en gang mens hun ropte: “Du ska ud igjen. De e BIR & BIM!” … “Ja tenkte jeg. Hva har det med meg å gjøre?” … “DU ska ud igjen. DU ska vera med på BIR/BIM!” og en forvirret Meg snur og stiller lydig opp igjen. Dommeren ber oss løpe en runde og så styrer han meg inn først og plutselig er jeg BIR!?!?!!!! Ehm … Og så kommer ringsekretæren og gir meg Cert og BIR og en haug av sløyfer med alskens farger.

Så var det å få dokumentert seieren og bilde skulle tas. Den snille søsteren til Julie i Kennel Russelville tok bilde av oss og jeg har fått lov å bruke det som skryt. Både jeg og Bebi var vel på det tidspunktet litt lamslått. Jeg fordi jeg fortsatt sleit med å forstå at jeg var blitt BIR og Bebi fordi hun da var ferdig med å stille seg opp … Så … Derav bildet over hvor jeg ikke ser i kamera og Bebi har båndet midt på halsen. Heldigvis står Bebi foran meg for jeg har da også det ene kneet opp og bare strømpebukse på meg … *Kremt* … *Rødme* … (Julie er litt mer dannet av seg og sitter der med perfekt hund og ser i kamera.. Men så har hun flotte hunder som vinner mye, så dermed får hun god trening!) Meeeeeenn … :

VI BLE BIR!!!!! Og jublet høyt og tydelig i ringen. Det var et rush og SÅ gøy. Veronika, Inger og søsteren til Julie var verdens beste supportere og klappet og jublet sammen med Julie og meg, så takk til dem! Jeg vet heller ikke hvor mange klemmer Inger fikk etterpå, men det var mer enn en Det var flere enn meg som syns det var stas at jeg endelig vant. Det fortjente vi virkelig!

Så klarte jeg det kunsttykket å si til Inger den kvelden: “Ha ha ha .. Du skal se jeg ryker ut med slett Blå i morgen! Ha ha ha” … Ehm … Tja … Jeg gidder ikke snakke mer om det …

MEN! Vi hadde en fantastisk langhelg hos Inger, Svein Arne, Beate og Elze. Vi kom opp på torsdag og ble helt til søndag. Storveis overnattingssted! God service som inkl. vask av klær, egen privatsjåfør, turguide i Lillehammer, fotoguide for gode fotoshoots og kokk. Dermed var det også duket for god mat, godt selskap, god seng (dobbelseng sådan slik at det var plass til Dronning Snuppa og hennes Kronprinsesse Bebi), trådløst nett sånn at jeg kunne surfe før jeg sovnet (luxus siden jeg ikke har nett hjemme) og flere fine turer.

SÅ: TUSEN TAKK LILLE BLOMST INGER! Vi gleder oss til å komme tilbake i November for Dogs4all. Denne gangen skal vi kose oss enda mer med enda bedre tid! Elze fant seg en ny BFF; Bebi så hun gleder seg nok hun også. Søte Elze og søøøøte Beate som er extra søt fordi hun har de samme dronningtaktene som min egen lille dronning Snuppa.

Jeg har vært i Danmark med Bebi og stilt henne på WDS og vi fikk Excellen og kom på pallen som nr.3 i åpen klasse! JIPPI

Klikk her for å lese mer om turen vår: http://gladfoten.no/Danmark.html (kopier og lim inn i browser) eller bare gå på gladfoten.no og klikk på linken på forsiden. ELLER klikk i blog roll

Finnes ingen over og ingen ved siden av Bortsett fra de andre hundene min da; Snuppa, Morten, Noni og Fly.

Gladfotenflokken (Eller The GladPack) koser seg med turer og masse deilig sol å sole seg i. Snuppa og Bebi er godt i gang med hi-treningen sin og viser en super fremgang fra gang til gang. I går var det 14 dager siden sist og begge to gikk nesten en hel runde nede i hiet. Helt supert!

Her er et bilde fra hi-weekenden som vi var på:

Bebi får backup av Thomas sånn i startfasen

Her er alle som var med og antallet Jack Russell Terriere på treningene stiger

Alle

Ellers kan jeg fortelle at jeg fortsatt venter på løpetid. Nå må jeg innrømme at den lar vente på seg til etter WDS i Danmark, men den kommer når den kommer. Vi bare vente. I mellomtiden har vi tenkt å bruke tiden vår på tur, tur og atter tur. Litt gjeting for Border Collier blir det også innimellom. Nå skal hele ferien settes av til HUND. PUNKTUM

I dag var vi en tur på Merkedammen og gikk en fantastisk flott tur på formiddagen. Deilig temperatur så bikkjene måtte teste vanntemperaturen også selvsagt. Til og med Morten syns bading er kult! På vei ned fra Merkedammen sto det plutselig en tømmerbil i midt i veien og lesset på tømmer. Grei som jeg er tenkte jeg at det ikke var noe å mase med og satte meg til å snakke med en venninne som har bursdag i dag: Søte, snille Inger langt oppe på nordsiden av Mjøsa (Grattis på nytt, hvis du leser!). Jeg ble etterhvert en smule utålmodig, men holdt ut. Er det urett av meg å bli irritert når han da legger på 1 og 1 stokk? Hmpf … 1 time ble vi stående .. Ja ja … Det var koselig å snakke med Inger som holdt ut med meg hele tiden jeg ventet!

God vår-nesten sommer folkens!

Vi venter løpetid og vi gleder oss! Først skal vi innom øyelysing, men det burde gå bra. Vi krysser fingrene! Går det greit, så skal Bebi parres når hun får løpetid. Hennes heldige utvalgte er Riff (Kanix Fast Track) Les mer på www.gladfoten.no …

Ellers kan jeg fortelle at vi er i live, jeg er bare elendig til å skrive i bloggen min.

Det er vår og vi går tur i skogen og det er fantastisk deilig. Nå var vi skikkelig møkk lei snø og korte turer. Endelig er det vår. Det er tidvis varmt, gresset er grønnere og gjeterhundtreningen er i gang. Vi koser oss!

Til helgen skal vi på hi-treningsweekend i Frogn og det blir ekstra spennende! Hverken Bebi eller Snuppa har opplevd det før, så det kan jo bli spennende å se hvor interessert de er. Bebi er jo en jaktreser, så jeg må innrømme at jeg regner med at hun syns det er spennende, men man vet aldri. Hun er veldig myk på bunnen, så det kan hende hun syns det er skummelt, men jeg tviler …

Jeg over å oppdatere bloggen når vi er hjemme igjen!

Nå er det eksamenstid og det er mye tid som går på å ta bilder.

God vår folkens!

For 5 år siden fikk jeg meg en kattunge ved navn Mus. Hun ble bestevenn med pointeren Lo og fikk en ny mamma som laget melk til henne og som var mer enn god nok reservemor for Mus. Jeg bestemte meg derfor for å skaffe henne en kattevenn i håp om at hun ville velge en annen katt fremfor en hund. Jeg tok meg en titt på Finn.no og ble trukket til en annonse hvor det sto: “Kattunger til spesielt interesserte!” Hmmm … Jeg følte meg som en spesielt interessert og ringte en utrolig hyggelig dame som sa at disse kattene var rasekattblandinger av rasen Manx og kostet kr 500,-. Jeg tenkte at jeg like gjerne kunne forsøke en rasekatt og følte meg litt tiltrukket av det faktum at de var haleløse. Jeg liker det som er litt spesiellt må jeg innrømme … Selvsagt hadde hun da “bare” en som hadde halv hale. Med andre ord var den ikke helt haleløs. Dessuten var den 5 mnd, men hvis jeg ville ha den så kunne jeg få den gratis siden den var blitt ganske stor. Jeg sa Ja takk og kjørte til Stokke for å hente min nye pus.

Slik kom Karlson til meg. En vakker sort og hvit pus med Gule øyne. En rolig, kosete og klok katt som har betydd mye for meg. Han var ikke redd for hunder og skled rett inn i vår familie med hundene Noni og Lo. Hunder som kom på besøk var også greit. Jeg tok han med til dyrlegen for å få et middel mot øremidd og på venterommet var det flere hunder som hadde sin livs store dag ved at de fikk snuse så mye de orket på en katt som ikke stakk av fra dem. Det var mitt første tegn på at denne katten var litt spesiell på innsiden også.

Navnet sitt fikk han fordi han hadde funnet seg en vei opp på taket, men denne veien var tydeligvis enveiskjørt for han kom seg ikke ned igjen. Jeg sa da høyt og tydelig, etter å ha “reddet” ham ned for n’te gang at:”Hvis du ikke slutter å gå opp på taket kommer du til å få navnet Karlson på taket!” … Kremt … Av overskriften kan dere jo se hva slags navn han fikk … Etter han hadde fått navnet sitt bestemte jeg meg for at dersom han kom seg opp selv, så fikk han komme seg ned selv. Og jaggu klarte han ikke det! Sukk … Mennesker er grusomt lettrente?

Jeg husker ikke nøyaktig når det skjedde, men et par år seinere bestemte Karlson seg for å dra på tur. Han var kastrert, så jeg hadde ikke forventet det må jeg innrømme, men borte var han i et par uker. Jeg tok kontakt med en dyretolk som ga meg beskjed fra Karlson om at han hadde reist en tur for at jeg skulle få tid til å savne ham og sette litt mer pris på ham! Det var den første spikeren han traff midt på hodet …. Den dårlige samvittigheten ble svartere enn svart … Jeg hang opp lapp på Revetal, og siden han er lett å beskrive tok det nøyaktig 2 timer før noen ringte og fortalte at de visste hvor han var, og hvis det ikke hadde vært for allergi så hadde de mer enn gjerne overtatt denne flotte katten. Så etter flere uker borte fant jeg endelig igjen min vakre Karlson. Litt oppskrapet i ansiktet etter møte med en annen tøff katt, og litt tynn, men ellers i god behold.

Fra den dagen tok jeg mye mer vare på kattene mine. Jeg brukte bevisst mye tid på dem med lek og kos slik de fortjente, slik jeg gjorde med hundene mine, og siden da har Karlson aldri vært borte. Ikke frivillig iallefall. Rødme … Han var nemlig borte i en hel uke. Innestengt i uthuset uten mat og vann … Rødme … Joda … Jeg grøsser enda … Det falt meg liksom ikke inn å lete der. Jeg var jo vant til at han ikke var innom hver dag når det var som deiligst ute med været, men når det begynte å bli flere dager ble jeg bekymret! (Jeg hadde da startet min utdannelse som dyretolk og min første samtale med Karlson ga meg den beste samtalene jeg noen gang har hatt med et dyr. Det har selvsagt blitt flere av dem med årene, men en sånn samtale med så mye motivasjon, litt kjeft osv hadde jeg ikke forventet. Det var rørende flott. Jeg hadde fått meg en katt med eldgammel, vis sjel som jeg kunne snakke med om alt mulig og få de mest fantastiske svarene. Ikke alltid svarene jeg ønsket, men likevel fantastiske svar og NØYAKTIG de svarene jeg trengte. Bestandig! Lærepenger i bøtter og lass ja, men aldri demotiverende! Bare litt velrettet ris for å åpne øynene mine for min egen selvutvikling.) Når jeg da spurte og gjentatte ganger fikk til svar JEG ER HER så trodde jeg selvsagt ikke på meg selv siden jeg hadde lett over alt hjemme. Jeg fikk da for meg at han var død og at det var derfor han sa det. Lite visste jeg om at han befant seg nøyaktig 20 meter unna meg hele tiden … Grøss og gru … Heldigvis kom han uskadet fra den episoden også, om enn litt sulten og tørst stakkars.

Onsdag 27. januar 2010 ble han avlivet. Min vakre Karlson. Han hadde vært alene hjemme hos Tor hele dagen og når Tor kom hjem fra jobb var Karlson lam i bakkroppen og satt og gråt i sofaen. Jeg tok han med meg til dyrlegen som røntget og røntget uten å finne noen årsak til at han skulle være lam. Ingen brudd i ryggen. Det eneste som var lett å finne var lunger som var fyllt med væske. Så mye at Karlson pustet med åpen munn og begynnte å bli blå i huden i munnenog på tungen og veldig blek på den rosa huden på nese og øye. En skremmende opplevelse, ikke minst for Karlson. Han gråt hele tiden og ville ut og være alene. Det var vondt, vondt, vondt og han slet noe voldsomt. Dyrlegen kom vel til slutt frem til at det måtte være noe alvorlig som infarkt og sa at han syns Karlson burde få slippe … Sukk … Hva annet kunne jeg gjøre? Dyrlegen foreslo at vi kunne forsøke å gi ham alle mulige sprøyter med smertestillende, kortison og alt annet som muligens kunne hjelpe, men han kunne ikke love meg at Karlson ville overleve natten.

Å ta en slik beslutning river meg i to … Det er grusomt. Man slites mellom å være egostisk, og ville forsøke alt bare for å slippe å miste en man er glad i, til å ville gjøre det som er best for pus. Hvordan vet man det??? Det beste er jo å overleve? Er det en mulighet for at han vil overleve hvis vi prøver? Beslutningen måtte tas og jeg husket blikket til Karlson en time tidligere. Det blikket sa at han ikke orket mer hvis ikke noe kunne gjøres fort. Han hadde så vondt og jeg var livredd for at jeg ville miste ham der og da. Jeg ville ha han med meg hjem med et klapp på skulderen om at Dette ordner seg nok skal du se, og jeg var livredd for å seigpine ham og sakte kvele ham med mer væske i lungene i løpet av natten. Beslutningen var tatt og Karlson, min vakre Karlson med sin gamle sjel og kloke hode dro sin vei. Og jeg dro hjem alene … Det var vondt, men jeg vet nå at det var riktig valg, for sekunder etter at hjertet han sluttet å slå rant det ut ca 1 dl væske fra nesa og munnen hans og ut på bordet han lå på. Væsken som sakte var i ferd med å kvele ham.

Det er vondt å være ansvarlig eier av dyr, men det er jo meg det er vont for. Ikke Karlson. Han er vel nå ukastrert i kattehimmelen tenker jeg ) Sjelen hans er på ny vandring og jeg håper at hele mitt hjerte at jeg treffer ham igjen en gang.

Karlson på taket har reist fra meg, men heldigvis tror jeg på den usynlige kommunikasjonen (telepati) som går mellom alt levende og også fra oss og over til dem som er på den andre siden. Eller som en hest så godt forklarte det til meg en gang: “… den innvendige pratingen. Den som går gjennom sjelen på tvers av arter …” . Det er trygt å vite at avstanden mellom  Karlson og meg ikke er så stor. Bare en tanke unna.

Takk Karlson for alt du har lært meg så langt! Jeg gleder meg til fortsettelsen